Cecilie og Emilian.

At livet skulle gå opp og ned var jeg forberedt på, men ingen forberedte meg på dette. 

Jeg har hatt to fine uker. Alt har gått så bra. Jeg har følt meg super. Hatt det bra med meg selv og fått gjort det jeg skal. Tatt livet med ro, og føler jeg har funnet godt ut av hvem jeg er. Jeg har et helt annet syn på livet enn jeg hadde for under to måneder siden. Herregud, jeg fikk tilogmed en sykehusprest til å ta til tårene når jeg fortalte om mitt syn på meg selv og livet i gruppeterapi på tirsdag! Men nå er det bare to uker til jeg skal skrives ut, og jeg får litt panikk bare ved tanken. Hva om jeg ikke takler det? Hva om alt blir som det var? 

Det praktiske er ikke i orden enda. Jeg må ha ny jobb og det haster. En natt til på shell er ganske uakseptabelt, men må jeg så må jeg jo. Regninger må jo betales. Men jeg klarer ikke å leve på natten lenger. Jeg trenger rutiner. 
At jeg har undervurdert regelmessige måltider og god nattesøvn så til de grader er helt utrolig. For meg er det helt avgjørende at dette er på plass. For jeg fungerer ikke uten. Da ender jeg opp der jeg var. Sammenkrøpet under dyna i fosterstilling, spent i hele kroppen, umulig for andre å få kontakt med. Og de eneste tankene jeg tenker er at jeg vil bort herifra. Om det er døden eller ei. 
Jeg skremmer meg selv i denne tilstanden. For jeg har virkelig ikke kontroll på hva jeg gjør. Det svartner helt. Som den gangen jeg husker at jeg så rett ned på asfalten 3 etasjer under. Hvordan jeg kom meg dit eller hva som skjedde etterpå er ganske uklart. Takk og lov for at jeg hadde en som dro meg bort fra kanten siste sekund. 
Det er heldigvis ikke så ofte jeg for disse "anfallene" om jeg kan kalle det det.  De kommer når ting har hopet seg opp for lenge. Så vanligvis er jeg bare vanlig deprimerte Cecilie. 

Men akkuratt nå er jeg ikke nede i den gropa lenger. Jeg er en mer glad Cecilie. Men jeg kjenner det ruger inni meg. Det skal så lite til for at humøret mitt skal ta en u-sving. Og det kommer det til å gjøre om jeg drar ut fra DPS'en uten å ha et annet liv og gå til. 
Kanskje jeg er en smule pesimistisk nå, men ikke en gang den fantastiske kognitive tenkningen og gruppeterapi kan forandre de praktiske problemene. 

Jeg føler jeg gjør det jeg kan for å snu alt dette til noe positivt. Men det er noen praktiske hinder i veien som er veldig vanskelig å få gjort noe med. Det er ikke umulig, men vanskelig. Og tanken på jobben som skal til fra meg selv for å få dette til virker veldig kronglete, lang og nærmest uoppnåelig. Tanken får meg til å ville gi opp her og nå. Men jeg har fortsatt håpet. Og for Emilian sin skyld så skal jeg klare det. Jeg kan ikke gi opp. 

"I have not failed. I've just found 10.000 ways that won't work."

-Thomas A.Edison

♥

"It's better to light a candle then to curse the darkness"

-Eleanor Roosevelt

♥♥♥

Det er så lenge siden jeg har følt meg som meg selv, men nå føler jeg at jeg snart er tilbake for fullt. Jeg har et totalt annet syn på livet, fremtiden, mennesker og situasjoner. Det er helt sykt. Hele sykt å se tilbake på seg selv, og se hvordan du ikke så et glimt av lys, at alt var svart rundt deg. Og var så i ferd med å gi opp alt. Alle tanker var et stort kaos. Men for første gang på veldig lenge tenker jeg klart! Og det er nesten litt klisje å si det, men det føles nesten ut som jeg har en slags ro i sjela som jeg ikke har hatt på lenge! 

Ting går i hvertfall fremover:D 

Heisann! Lenge siden ja! Men nå er det faktisk ikke helt min feil. Hadde store planer om å bli en super blogger, men siden en venn av meg klarte å søle ihjel pc'en min med rødvin så har jeg ikke hatt noen pc å blogge på!! :( 

For det er jo så typisk at når jeg ikke har noe pc, at det er da jeg faktisk har noe interresant å blogge om.
Fra 27.desember 2011 har jeg hvert innlagt på et distrikt psykatrisk senter (DPS). Men slapp av, jeg er ikke gal, psykotisk eller noe slikt og jeg er der faktisk helt frivillig. Ting har rett og slett blitt litt mye for meg. Så diagnosen er "depresjon". Det siste halvannet året har hvert ganske tøft, og det kom til et punkt hvor jeg rett og slett måtte ha litt hjelp for å takle hverdagen. Vi jobber veldig mye med kognitiv terapi, og hittil virker det som om det fungerer helt greit. Pluss at jeg har begynt på Remeron (antidepr.) som har begynt å funke litt nå. Så ting er definitvt på vei oppover igjen selvom humøret kan svinge ganske heftig. Det er liksom alltid to steg frem, et steg tilbake. Men selvom man innimellom tar et steg tilbake går det jo fortsatt fremover! 

Jeg har permisjon hver helg, så har Emilian nesten som normalt. Så det er jo bra, men savner han mye, og gleder meg til å ha han mer igjen. Men nå må jeg bare bruke tiden på meg selv så jeg blir frisk igjen og kan fungere bedre i hverdagen. Og da kan jeg også ha mer energi til å være en god mor for Emilian. 

Jeg har utskrivelsesdato den 29. februar. Så bloggen kommer til å ligge på vent til da. Har jo enda ikke fiksa meg noe ny pc, men har en gammel en jeg kan børste støvet av å bruke i mellomtiden! 

Men for å ha noe å pusle med til jeg kommer tilbake i blogg verdenen så tror jeg jeg skal kjøre en liten spørsmål runde til da. Så kan de som vil spørre meg om hva enn de lurer på! 

Tilslutt så håper jeg at alle de få som har fulgt bloggen min har litt tålmodighet, og vil følge meg videre fra 1.mars. Og vil du at jeg skal lese din blogg legg gjerne igjen bloggadressen din nedenfor i kommertarfeltet så tar jeg en titt når jeg er tilbake. :) 

Da håper jeg vi blogges 1.mars! :D 

Cecilie

...laptop. Du var visst ikke like glad i rødvin som meg. Ikke tålte du veldig mye heller. Det var så alt for tidlig. Du ble ikke et år en gang. Jeg kommer til å savne deg masse. :( 

Morsomste jeg har sett på lenge! Haha. Tror de fleste kan kjenne seg igjen litt i denne... 

God morgen! Jeg er ferdig på jobb, trøtt som faen men sove skal jeg ikke på en del timer. Dagen har nettopp begynt, og jeg har altfor mye å gjøre idag. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hele kroppen skriker etter å sove i et par timer, men det er på tide å snu døgnrytmen nå som Emilian kommer i ettermiddag. Da nytter det ikke å sove hele dagen nei! Kanskje jeg skal få prøvd å få laget en liten videoblogg med Emilian i kveld? Det kan bli artig! 

Men nå er det på tide å komme seg ut av arbeidsklærne, og begynne å gjøre noe! Første som står på timeplanen er å dra i butikken og handle inn litt matvarer og diverse, og neste er å vaske bil. Lat som jeg er så skal jeg selvfølgelig ikke vaske den selv. Hvorfor gidde det når man kan få noen til å gjøre det for deg for 200 kroner? Verdt de pengene syntes jeg! 

Og nå er handlelisten skrevet så nå skal jeg ut på tur! Tror kanskje jeg skal legge til nye hjulkapsler til bilen på den handlelisten også jeg... Kanskje en ny bukse.. Og jeg trenger jo nye sko... Wow-gamecard... Hmmm. Jeg kommer til å bli blakk. 

Ha en fin dag alle sammen! 

Siden klokken er et kvarter over midnatt og jeg begynner på jobb om under tre timer skal jeg ikke bruke veldig lang tid på dette innlegget. Det vil si at det kommer et fint webcam bilde av meg og mitt nye hår litt lenger ned. 

Jeg ble superfornøyd med hårfargen. Den er blond, men ikke barbie, bimbo blond om dere skjønner. Den ser veldig naturlig ut, passer godt med fargen i ansiktet mitt, og gjør meg en smule mer fotogen! Tror jeg selv ihvertfall. 

Fargen er ganske lik som på bildet tror jeg. Jeg har ikke hatt tid til å se meg i speilet i minst et par timer enda, noe som er vanlig prosedyre for meg når jeg kommer hjem med en ny farge på toppen av kroppen. ( Haha, toppen av kroppen... Det rimte... Lol...) 
Fargen er ihvertfall jevnere enn det lappeteppe med farger jeg hadde på håret nå. Vi måtte tilogmed ta to avfarginger på det, for fargen ville ikke slippe. Straffen for å bruke hjemmefarge. Jeg begynner å skjønne hvorfor så mange frisører misliker det så sterkt.  Det gir dem jo mye mer jobb når de kommer i salongen. 

Ellers så kan jeg fortelle litt om den siste uken og slapp av, dere gikk virkelig ikke glipp av noe. Jeg har benyttet de siste sykmeldingsdagene mine til å slappe av for fullt. For å si det sånn har det resultert i enn vektøkning på 4 kilo, og muligens noen påbegynte liggesår. Sofaen har hvert mitt hjem den siste uken. De eneste gangene jeg har rørt meg vekk fra sofaen var for å dra ut og kjøpe mer mat, eller når naturen har kalt. Jeg har tilogmed klart å bli støl i rompa. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har fått til det men... 
Men nå er det på tide og komme seg opp av sofaen og begynne å leve igjen. I morgen skal det nemlig vaskes bil, handles inn mat, vaskes litt hjemme, cafè besøk med Tine og så kommer Emilian i morgen ettermiddag. Så i morgen begynner enn sunnere livsstil igjen. De kiloene jeg har lagt på meg igjen skal av igjen og jeg skulle gjerne tatt av noen kilo til etter det. Lavkarbo starter igjen i morgen!

Men nå skal jeg prøve å få meg litt søvn før jobb, om jeg klarer. Gleder meg ihvertfall å legge meg under dynen og sniffe på mitt nyfargede hår. Lukter godt altså! :)   

God dag alle sammen! Akuratt nå sitter jeg hårmodell for venninnen min Tine. Så nå blir det ny hårfarge på meg!:) Vet ikke helt hva jentene her har planer om, men det blir nok bra. Titter vel innom senere i kveld med en liten oppdatering:)

God morgen! Idag ble det god og usunn "frokost" i pysjen. Strengt tatt er det vel kveldsmat da jeg ikke har hvert i seng enda. Jaja, sånn kan det gå! Ha en fin dag alle sammen! :)